Stikkordarkiv: mindreårige asylsøkere

Et politisk spill eller et spill med menneskeliv som innsats?

Venstre kritiseres for å drive et politisk spill etter at de har tatt det standpunktet jeg hele tiden ville ha forventet av Venstre, nemlig å si nei til å være med på å gjennomføre Fremskrittspartiets flyktningpolitikk. Men hvem er det som driver hva slags type spill her?

Først så starter vi med en retorikk som skaper frykt i befolkningen. Man får ikke folk med seg på å bryte menneskerettighetene, slik Norge har gjort, uten å berede grunnen for det først. Og det gjør vi med retorikken – vi må få folk til å frykte for seg selv og sin egen fremtid.

Smak på ordene «flyktningkrise i Europa», «asylstrømmen til Norge». Hvem er det som trues her? Er det de som flykter fra krig, tortur, forfølgelse som er i fokus – eller er det de som skal ta imot de som flykter som her snus om til å være et offer? Det er vi som trues, det er oss dette går utover – det er ikke de som har vært utsatt for en brutal krigføring som det er synd på, det er oss. At ingen av oss merker dette i vår egen hverdag, er ikke så viktig. Det er ikke det dette handler om.

Mennesker har en naturlig frykt for det ukjente og det fremmede. Det ligger der som et instinkt i oss alle. Men så har vi også den evnen at vi kan tenke rasjonelt, og da finner vi ut at det ikke var så farlig likevel. Vi venner oss til det fremmede – og finner kanskje ut at det vi fryktet kan være noe positivt.  Men dette gjør at det også er lett  å spille på frykten for å skape et større skiller mellom «dem» og «oss». Man bygger opp under fordommer. Og derfor er retorikken her så viktig.

Det sås en frykt om at velferdsstaten er truet. Og det er ganske dramatisk. Og velferdsstaten er på mange måter truet. Men ikke på grunn av asylsøkerne eller flyktningene. Kristin Clemet skrev en blogg med spørsmål om velferdsstaten er truet i 2012. Merk datoen: 2012.

Jeg er ikke enig i alt som står her, men det pekes på noen viktige forklaringer på hvorfor velferdsstaten er truet.

«Gjennomsnittsborgeren mottar nå mer fra offentlige kasser enn han betaler inn.» Gjennomsnittsborgeren – altså ikke flyktninger, og ikke de flyktningene som kom 3 år etter at dette ble skrevet. Jeg vet ikke om jeg går i pluss eller minus i samfunnsregnskapet, og vil helst ikke vite det. Jeg liker å tenke på at et menneske har en verdi utover det økonomiske.

«Den demografiske utviklingen gjør det vanskeliger å finansiere velferdsstaten. I fremtiden blir det færre som skal forsørge flere.»

«Arbeidslinjen er satt under press. En omfattende velferdsstat forutsetter at vi har høy sysselsetting og arbeider nok. Men vi jobber stadig mindre, og ca. 1/4 av arbeidsstyrken står til enhver tid utenfor arbeidsmarkedet. Enkelte grupper, som unge uføre, vokser raskt, samtidig som vi har et høyt sykefravær.»

Dette er noen av utfordringene vi står overfor, og som fortjener en helt annen oppmerksomhet enn påstander om at flyktninger truer velferdsstaten. Men påstanden skaper frykt – og da er vel hensikten oppnådd. Alternativt kunne vi ha snakket om flyktninger som en ressurs – en ressurs som kan bidra til å sikre velferdsstaten.

Men det skapes frykt – vi har bla. en statsråd som har uttalt at hun frykter sine barns fremtid. Og hva benyttes så denne frykten til? Det fremmes forslag om endringer i flyktningpolitikken – endringer som tar sikte på at færrest mulig av de som trenger beskyttelse skal komme hit, og de få som likevel tar sjansen på å komme til Norge, skal behandles jævligst mulig, helst så jævlig at vi er sikre på at alle forsøk på integrering mislykkes.

Min påstand er at det drives et spill med menneskeliv som innsats, og det underbygger jeg bl.a med følgende:

Vi vet at asylsøkere drukner i Middelhavet, de drukner i forsøket på å komme til Europa. For noen dager siden fikk vi beskjed om at asylsøkere frøs i hjel i Bulgaria. Men er dette Norges ansvar? Både ja og nei. Vi har et ansvar for å sørge for at de som flykter kan gjøre det ved en trygg reisevei. Vi har et ansvar for at vi har regler som gjør det mulig med familiegjenforening, slik at ikke kvinner og barn må reise etter mannen for å være sammen som en familie Og hva gjør Norge? Regjeringen sender et forslag på høring som vil føre til at det tar minimum fire år for å få familiegjenforening og et forslag som gjør at at mange i praksis aldri vil kunne oppfylle vilkårene. Å splitte en familie med små barn i minst fire år er lenge – og  UDI har pekt på at dette kan føre til at familier i større grad vil reise sammen for å søke om beskyttelse, eventuelt at familien vil reise etter for å søke om beskyttelse når de forstår hvor lang tid det vil ta før familiegjenforening kan finne sted. Og resultatet: Flere dødsfall på veien hit, flere barn som drukner i Middelhavet.

Videre foreslås det at enslige mindreårige asylsøkere kun vil få midlertidig opphold frem til de fyller 18 år. Det kan rettes mange innvendinger mot dette forslaget, og flere av høringsinstansene har bl.a  pekt på midlertidig oppholdstillatelse kan påvirke barns helsetilstand. Det er eksempler på selvskading og selvmordsforsøk. Og dette vil man ha mer av?  Vi vet det skjer i dag. Bør vi ikke da heller sette inn tiltak for å forhindre dette?

Jeg har nå ikke nevnt returen av asylsøkere til Russland. Forsøket på å returnere familier med små barn til 30 kuldegrader uten å forsikre seg om at de har et sted å være. Returen av 2 menn fra Jemen, som Russland vedtok skulle sendes videre til Jemen, et land vi ikke returnerer mennesker til fordi det ikke er trygt der. Syrere er trolig returnert til Russland, uten at vi aner noe om hva som har skjedd etter returen. Og alt dette for å sende et signal – et signal om at de som flykter bør dra et annet sted enn Norge.

Så ja, dette er et spill – men ikke et politisk spill fra de som sier nei til disse tiltakene, men et spill med menneskeliv fra de som støtter dette.