Kategoriarkiv: Uncategorized

Anonyme blogger og identitetstyveri

En kommuneadvokat opprettet en blogg som privatperson. Ikke noe galt i det. Kommuneadvokaten valgte å være anonym og brukte et annet navn i bloggen. Det er det for så vidt heller ikke noe galt i. Mange velger å være anonyme på nettet, av ulike årsaker. Noen mener alle bør stå frem med fullt navn, men etter min mening må dette være en avgjørelse den enkelte selv tar. Selv har jeg valgt å ikke være anonym.

Kommuneadvokaten fikk spørsmål fra flere om det var han som sto bak bloggen. Han nektet for dette. Det er for så vidt ikke noe oppsiktsvekkende at han nekter så lenge han i utgangspunktet har valgt å ikke stå frem i eget navn. Men det er mulig han burde ha informert bl.a. arbeidsgiver. Og merk at jeg skriver «burde» og ikke «skulle».

Den anonyme bloggen som ble opprettet som privatperson, faller inn under ytringsfriheten. Dette er ikke noe en arbeidsgiver kan gripe inn i. Et betydelig problem er imidlertid at flere fra barnevernhatermiljøet kontakter arbeidsgiver om ytringer som er fremsatt som privatpersoner. Dette er et betydelig problem fordi det er begrenset hvor mange henvendelser en arbeidsgiver synes det er greit å motta om en ansatt. Så selv om det faller inn under ytringsfriheten, vil arbeidsgiver trolig oppfordre den ansatte til å unnlate å blogge e.l. Og de fleste vil følge oppfordringen fordi man ikke vil ha en konflikt med arbeidsgiver. Den aktuelle bloggen er fjernet – etter press fra barnevernhatermiljøet. De har både i denne og andre saker effektivt demonstrert at de kan kneble ytringsfriheten.

Det har nå kommet ut offentlig at kommuneadvokaten sto bak den aktuelle bloggen. Og da har barnevernhatermiljøet virkelig fått «blod på tann». De krever hans avgang – fordi han løy om dette. Han løy om en privat blogg og «de» mener han ikke er egnet som kommuneadvokat. Jeg tror ingen av disse bor i kommunen, og arbeidsrett kan de definitivt ikke. Denne saken er ikke noe grunnlag for å fjerne kommuneadvokaten.

Og så «spinner» de videre med sine juridiske fantasier. En av dem er også jurist, men er fratatt advokatbevillingen. Han er blant dem som påstår at bruken av et annet navn i bloggen er identitetstyveri. Kommuneadvokaten skrev at bloggeren var jurist og bosatt i Bergen. Juristen i barnevernhatermiljøet har funnet en med samme for- og mellomnavn (mellomnavnet er det samme som bloggens etternavn) som er arkeolog og bosatt i Trøndelag. Dette er ikke et identitetstyveri eller identitetskrenkelse.

Straffeloven § 202 sier:

«Identitetskrenkelse

Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som uberettiget setter seg i besittelse av en annens identitetsbevis, eller opptrer med en annens identitet eller med en identitet som er lett å forveksle med en annens identitet, med forsett om å

  1. a) oppnå en uberettiget vinning for seg eller en annen, eller
  2. b) påføre en annen tap eller ulempe

Det kan være straffbart å opptre i en annens navn, men når mellomnavnet er identisk med etternavnet, vedkommende har en annen profesjon og bor et annet sted i landet, opererer man ikke med dennes identitet. Jeg kan heller ikke se at noen av vilkårene i a eller b er oppfylt. Man har konstruert et navn, og så viser det seg at det er en et annet sted i landet som heter nesten det samme. Men det er anstrengt å påstå at man da har brukt vedkommendes identitet. Det er vel bare påstander man kommer med hvis man ønsker å skade noen?

Kreftbehandling og forskning

Nå skal jeg blogge om kreftbehandlingen i Norge. Jeg har kreft. Uhelbredelig lungekreft. Med spredning bla. til hjernen. Jeg fikk lungekreftdiagnosen og beskjed om at den var uhelbredelig i slutten av desember 2014.

Jeg har fått meg noen positive overraskelser over hvordan det norske helsevesenet fungerer etter at jeg fikk kreftdiagnosen, men også noen negative overraskelser, svært negative. Jeg trodde vi hadde verdens beste helsevesen. Men har vi det?

Dette blogginnlegget handler om helsevesenet og legemiddelindustrien. Min kritikk er ikke rettet mot de ansatte i helsevesenet. De gjør i all hovedsak en strålende jobb, men må forholde seg til de rammebetingelsene de har.

Hva går så kritikken min ut på? Det er mulig vi har et av verdens beste helsevesen. Men vi har også et helsevesen som er forferdelig tungrodd og konservativt. Min kritikk dreier seg i all hovedsak om tre områder:

  1. Den tiden det tar før vi tar i bruk nye medisiner
  2. Manglende mulighet til eksperimentell behandling
  3. Kriteriene for å kunne inkluderes pasienter i kliniske studier

Den tiden det tar før vi tar i bruk nye medisiner

Det tar alt for lang tid fra et nytt legemiddel blir godkjent til vi tar det i bruk i Norge. I mellomtiden dør pasientene. Pasienter dør mens det forhandles om pris. Det er ikke akseptabelt. Jeg er klar over at det er et kostnadsspørsmål, men det er da merkelig at de klarer å innføre nye legemidler i andre land, bl.a. Danmark, og ikke Norge – hvis vi angivelig har et av verdens beste helsevesen.  Dette er ikke holdbart – og jeg støtter forslaget fra Norsk onkologisk forening. 

Vi har i dag et todelt helsevesen bla. på grunn av denne tregheten i det offentlige systemet. Vi har et privat helsevesen som kan tilby livsforlengende (muligens helbredende) behandling til de som kan betale for dette selv. Det er ikke det helsevesenet vi er vant til å ha i Norge, og det er neppe det vi ønsker.

Manglende mulighet til eksperimentell behandling

Etter det jeg har skjønt, tilbyr ikke det offentlige eksperimentell kreftbehandling, men holder seg strengt til det godkjente behandlingsopplegget. Med eksperimentell behandling menes medisiner/behnandling som ikke er godkjent ennå, men som det forskes på. Dette må ikke forveksles med alternativ behandling, som er udokumentert, ikke forskningsbasert og uvitenskapelig behandling.

Da jeg startet den medisinske behandlingen i januar 2015, måtte jeg ta en diskusjon med legen om å få større total dose med stråling enn den opprinnelige planen. Jeg fikk gjennomslag for det, men måtte selv ta det opp. Jeg fikk behandling «utenom protokollen» – og her var det kun snakk om større dose, og ikke eksperimentell behandling. Og behandlingen var effektiv, og har sannsynligvis forlenget levetiden min.

Spørsmålet om det offentlige skal tilby eksperimentell behandling er et vanskelig spørsmål. Det er snakk om behandling som ennå ikke er godkjent, og dermed en større risiko. Samtidig er det noen som vil kunne ha god effekt av slik behandling.

Jeg mener ikke at alle skal få tilbud om eksperimentell behandling, langt derifra. Noen bør imidlertid få det. Aleris tilbyr f.eks. eksperimentell immunterapi til pasienter med kreftdiagnoser hvor behandlingen ennå ikke er godkjent – og til dels med svært bra resultat. Hvorfor kan ikke det offentlige gjøre det samme?

Men eksperimentell behandling bør forbeholdes pasienter som ikke lenger responderer på den godkjente behandlingen eller i tilfeller hvor forskningen har vist lovende resultater – og etter en medisinsk vurdering.

I dag kan man få eksperimentell behandling hvis man inkluderes i kliniske studier. Og det bringer meg over til det siste punktet.

Kriteriene for å kunne inkludere pasienter i kliniske studier

Dette er nok det punktet som virkelig har overrasket meg. Jeg spurte om deltakelse i en klinisk studie første gang sommeren 2015. På det tidspunktet hadde jeg fått en ny svulst i lungen, en som var så liten at de ventet med å behandle den. Men kreften var ikke stabil, så svaret ble nei. Det var kun de som fra før hadde en kreft «som lå i ro», som ble inkludert her. De som trengte det, ble ikke inkludert.

Senere har jeg fått vite at vi som har spredning til hjernen, som regel ikke får delta i kliniske studier. Vi «ødelegger» resultatet. Det antas i utgangspunktet at det ikke virker. Så i stedet for å inkludere, og se om det kanskje også har effekt på spredning til hjernen, konkluderer man på forhånd – og ekskluderer en stor gruppe hvor det virkelig er behov for mer forskning. Og det kan da ikke være noe i veien for å inkludere pasienter med spredning til hjernen, og så eventuelt konkludere med at behandlingen virker på øvrige svulster, hvis det blir resultatet. Noe nyansert må det være mulig å være – selv om man er opptatt av best mulig resultat.

Når personer med spredning til hjernen ikke får delta i kliniske studier, må jo det bety at det ikke forskes noe særlig på spredning til hjernen. Og det tror jeg vi kommer til å merke om noen år. Så hvorfor ikke ligge i forkant av problemene?

Forekomsten av spredning til hjernen er økende. Se f.eks. NHI

«Årlig diagnostiseres 25.000-30.000 nye krefttilfeller i Norge. 20-50% av kreftpasientene utvikler i løpet av sykdommen hjernemetastaser. Forekomsten er økende. Forklaringen er at bedringen i behandling har medført flere langtidsoverlevelser av enkelte kreftformer.»

Så når flere lever lenger, vil også flere få spredning til hjernen. Da må det forskes på dette. Og da må de som har spredning til hjernen, inkluderes i kliniske studier.

Det er flere som har påpekt at det er et problem at deltakere i kliniske studier håndplukkes for å få best mulig resultat. Se f.eks. her

Resultatet blir da misvisende, og kanskje vi hadde hatt en enda bedre kreftbehandling hvis man hadde vært opptatt av å inkludere flest mulig pasienter? Vi trenger en debatt om hva vi ønsker å oppnå med den medisinske forskningen. Og så må forskningen tilpasses målet – og behandlingen må tas i bruk mye raskere.

 

 

 

Hvorfor det er umulig å diskutere med enkelte i barnevernhatermiljøet

Hvis man følger litt med på barnevernhatermiljøet, tar det ikke lang tid før man oppdager en rekke ulogiske og motstridende uttalelser. Jeg skal nevne noen eksempler på det her, i anonymisert form. Eksemplene gjelder uttalelser om meg. De driver jo angivelig ikke med personangrep.

Hensikten er ikke å henge ut enkeltpersoner. Det er da også grunnen til at jeg velger å anonymisere. Hensikten er å vise at det er umulig å argumentere mot dette miljøet, det er mer eller mindre blottet for logiske resonnement og begrunnelser.

La meg først nevne at ja, jeg er advokat, men det betyr ikke at jeg opptrer som advokat 24/7. Men det at jeg er jurist og advokat, innebærer at jeg har en del juridiske kunnskaper som jeg bruker i debatter. Jeg hadde i perioden 2013 – 2016 en privat advokatvirksomhet på fritiden. Men den ble avviklet fra 2016 på grunn av sykdom. Jeg jobber fortsatt som advokat i en interesse- og arbeidstakerorganisasjon på dagtid. På fritiden, herunder i sosiale medier uttaler jeg meg som privatperson. Det samme gjelder eventuelle andre fritidsaktiviteter jeg engasjerer meg i. Jeg har f.eks. aldri vært juridisk ansvarlig for f.eks. Motoffensiven, slik flere liker å påstå. Du kan lese mer om Motoffensiven her. Det er ikke slik at fordi man er jurist, er man juridisk ansvarlig for de virksomhetene/organisasjonene hvor man påtar seg et styreverv. Men hvordan få de til å skjønne dette, når de gjentar og gjentar den samme påstanden? Hvor har de det egentlig fra? Jeg var heller ikke styreleder da dette prosjektet ble nedlagt. Jeg gikk av som styreleder året før.

Jeg opplever å bli kommentert av spesielt en person i en del kommentarer på Facebook. Vedkommende klager samtidig over at jeg kommenterer på en side hvor hun er blokkert, og at det nærmest er uetisk av meg. De kommentarene hun viser til som jeg har skrevet har imidlertid ikke noe med henne å gjøre, så jeg klarer ikke å skjønne kritikken.  Frem til nå har jeg også ignorert dette, i den grad jeg har vært klar over kommentarene om meg.

Så moralen er:

Kritiser noen for å kommentere om noe helt annet enn deg, på en side du ikke kan kommentere – og fremsett kritikken med fullt navn i en gruppe den som kritiseres ikke er medlem av. Logikken? Jeg ser dog at det er en forskjell her, hun kommenterer meg med navn, jeg nevner ikke henne fordi det jeg kommenterer ikke handler om henne. Men hvordan svarer man på den typen kritikk?

Her er et eksempel på en uttalelse jeg skrev i dag:

«Hvor skal jeg begynne? EU-domstolen avgjør bl.a. tolkningstvister mellom private parter. Den nasjonale domstolen bringer saken inn for EU-domstolen, som avgjør hvordan reglene skal forstås, og så avsier den nasjonale domstol dom i saken. Dette er ikke noe annet enn når man tolker nasjonale regler, den ene parten taper. Men hvordan klarer man ut fra dette å konkludere med at ansatte er ansvarlige? Det er som hovedregel virksomheten som er ansvarlig for hva virksomheten gjør, ikke den enkelte ansatte. Daglig leder kan i noen tilfelle bli erstatningsansvarlig, men at noen lenger ned i systemet skal bli ansvarlig er nærmest utenkelig.»

Dette var en kommentar til en påstand om at barnevernansatte som har fulgt norsk lov, kan dømmes etter menneskerettighetene i ettertid. Påstanden ble fremsatt med henvisning til en avisartikkel om at EU-domstolen satte dansk lov til side med tilbakevirkende kraft. Påstanden ble ikke fremsatt av hun som kritiserte meg for å kommentere dette. Det er mulig hun har uttalt seg om den saken. Jeg kjenner ikke til det.

I en gruppe jeg ikke er med i (barnevernhatergruppe) vises det til:

«Et dagsferskt eksempel på hvordan advokat Liv Torill Evenrud fortsetter å legitimere det lukkede ekkokammeret og sjikanesidene «Forulempingstilsynet«.

Det var den siden jeg skrev på, og den eneste kommentaren er den over (+ en som har sammenheng med den). Det er verdt å merke seg at det jeg skrev, ikke ble sitert. De som leser dette, aner altså ikke at jeg skrev om EU-domstolen og spørsmålet om ansattes ansvar for virksomhetens beslutninger.

Det påstås at jeg legitimerer et lukket ekkokammer og en sjikaneside. Men det fremlegges ingen eksempler på sjikane som jeg har legitimert. Og vet vedkommende hva et lukket ekkokammer er? En åpen side er ikke et lukket ekkokammer, selv om noen er blokkert. Et lukket ekkokammer er en gruppe som ingen andre enn medlemmene har innsyn i, og hvor medlemmene ikke kommer med kritiske bemerkninger til hverandre. Det hjelper ikke å påstå at noe er et lukket ekkokammer, det blir ikke det av den grunn.

Og så kommer det:

«adv. Evenrud kan ikke ha unngått å vite at jeg er blokkert og følgelig avskåret fra å komme med tilbakevisninger på disse ufriske FB-sidene.

Så er da heller ikke kontradiksjon, åpenhet og etterrettelighet noe man primært bør forbinde med advokat Evenrud.»

Skulle hun ha tilsvarsrett på min kommentar om EU-domstolen? Kontradiksjon? Dette er rett og slett ikke mulig å skjønne. Men hun har altså ikke sitert hva jeg skriver der hun kritiserer meg, og da ser jo det hele ganske ille ut.

Vedkommende skriver videre:

«I dette eksemplet skriver hun i en FB-tråd der det spekuleres i om (NN) har Altzheimer, basert på en Facebook-kommentar fra ham fra i fjor. Man kan mene mye om (NN), det gjør i og for seg jeg også, men dette er neppe heller i tråd med god advokatskikk.»

Det er riktig at det uttales i tråden, men jeg har da ikke nevnt noe om det. Jeg er for så vidt enig i at man bør unngå den typen kommentarer på nettet, men er jeg ansvarlig for hva andre har skrevet? Hvis hun mener det strider mot god advokatskikk å kommentere på en tråd som privatperson fordi andre har skrevet noe som kan kritiseres, blir nok advokaters mulighet til å delta i debatter i sosiale medier forholdsvis begrenset.

Det hører også med til historien at dette er en person som reagerer hvis andre prøver å gjøre henne ansvarlig for hva andre har sagt. Og det er jeg helt enig i at hun ikke er. Men hvorfor gjør hun meg ansvarlig for alt som skrives på en side? Blir ikke dette det hun kritiserer andre for at hun utsettes for?

Men når man holder på på en slik måte, blir det umulig å argumentere mot.

Å fremme rett og hindre urett

Jeg har registrert at noen lurer på motivasjonen min for å skrive om og kritisere Marius Reikerås. Samtidig har jeg registrert at det vises til at jurister har avlagt ed om å fremme rett og hindre urett. Advokater er bundet av det samme prinsippet etter Regler for god advokatskikk.

La meg da oppsummere hovedpunktene når det gjelder kritikken min mot Marius Reikerås og dermed hvorfor undertegnede mener det er viktig med offentlighetens søkelys på hans virksomhet:

Hovedårsaken til kritikken er at han lurer folk til å tro at han kan yte rettshjelp. Dette – kombinert med at han innbiller mange at de faktisk har en sak hvor menneskerettighetene angivelig er krenket – gjør at jeg mener vi som jurister har en plikt til å si fra nettopp for å fremme rett og hindre urett. Han lurer folk til å tro at han kan hjelpe dem. Og noen påstår også at han har hjulpet mange mennesket. Men hvem har han egentlig hjulpet?

Han er straffedømt fordi han utnyttet en klient (en eldre mann) på det groveste, og for å fremsette trusler mot mannens nye advokat. Du kan lese mer om dette her: Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 1: Den første straffedommen

Reikerås sørget først for å få overført penger til seg selv, uten at han har kunnet redegjøre for hvorfor han fikk disse pengene. Han hadde ikke krav på disse pengene. Og så fikk han den eldre mannen til å trekke forliksklagen hvor kravet var å få tilbakebetalt det urettmessig overførte beløpet. Han ble dømt for motarbeidelse av rettsvesenet. Jeg håper de færreste vil mene at å motarbeide rettsvesenet er å fremme rett og hindre urett.

Men dette hadde ikke vært noe å skrive blogginnlegg om flere år senere, hvis det ikke hadde vært for at Reikerås fortsetter å drive rettshjelpvirksomhet i strid med loven. En mann som er dømt for denne typen forhold vil neppe noen gang få tilbake advokatbevillingen og heller ikke gis tillatelse til å drive rettshjelp.

Advokatbevillingen ble trukket tilbake etter straffesaken. Du kan lese med om det her: Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 2: Veien til å være eks-advokat Det betyr at Marius Reikerås ikke har lov til å yte rettshjelp. Han er da også dømt for dette (uklart om dommen er rettskraftig), Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 3: Ulovlig rettshjelpvirksomhet Å yte rettshjelp til folk uten å ha tillatelse til dette, er ikke å fremme rett og hindre urett. Det er tvert imot slik at vi må advare folk mot å bli lurt, nettopp for å fremme rett og hidre urett.

Tilføyelse 21.05.17 Gulating lagmannsrett har opphevet tingrettens dom. Vi får se om det blir en ny runde i tingretten. Her er lagmannsrettens dom

Det er flere som har blitt lurt av Marius Reikerås og som har fått avvist anker nettopp fordi han ikke har tillatelse til å drive med rettshjelp. Ett eksempel på det finner du her: Høyesteretts ankeutvalg. Reikerås innbiller folk at han kan drive med rettshjelp og være prosessfullmektig, anken blir avvist fordi han ikke kan det, og dermed har hans klienter ikke fått prøvet anken sin. Å advare mot at folk blir lurt på en slik måte slik at de heller kan bruke kvalifisert bistand, er etter min mening nettopp å fremme rett og hindre urett.

Marius Reikerås har også innbilt folk at han kan føres saker for Menneskerettighetsdomstolen (EMD). Du kan lese mer om dette her: Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 4: Føre saker for EMD Reikerås viser bl.a. til en sak hvor hans klient ikke var part. Man kan ikke føre en sak for en som ikke er part. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig for noen å tro på dette. Men så lenge folk fortsetter å tro på Marius Reikerås sine løgner om hans juridiske bistand, er det nødvendig å påpeke at det han påstår er feil – for å fremme rett og hindre urett.

Marius Reikerås fremstiller seg også som menneskerettsjurist. Jeg vet om flere svært dyktige menneskerettsjurister. Marius Reikerås er ikke en av dem. Han oppfører seg tvert imot på en måte som er et klart brudd på menneskerettighetene – hvis han hadde vunnet frem med sine aksjoner.

Marius Reikerås liker ikke at advokater har ytringsfrihet. Han har bl.a. forsøkt å få Justisdepartementet til å gripe inn for å hindre en advokat i å ytre seg i en sak. Du kan lese mer om det her: Myteknuseren Reikerås har kontaktet Justisdepartementet og vedkommendes arbeidsgiver. Å be Justisdepartementet gripe inn overfor ytringer på en slik måte, er noe som skjer i land vi ikke liker å sammenlikne oss med. Justisdepartementet har ingen myndighet til å gripe inn overfor ytringer, heller ikke ulovlige ytringer. Det er en oppgave for domstolene. Men at en advokat diskuterer om en person er part i en sak eller ikke, er ikke i nærheten av en ulovlig ytring som kan forbys. Bare det å tenke en slik tanke, vitner om totalt manglende respekt for menneskerettighetene.

Og nei, bare så det er sagt også, det er ingen som diskuterer saker på norsk i norske blogger, på Facebook eller andre sosiale medier i forsøk på å påvirke Menneskerettighetsdomstolen. Jeg har sett noen slike påstander også. Norsk er ikke et arbeidsspråk i Menneskerettighetsdomstolen, og det er ikke sosiale medier man bruker hvis man ønsker å påvirke domstolene.

Hva og hvem er og var Motoffensiven?

Det verserer en del påstander om Motoffensiven på nettet. Enkelte liker å komme med udokumenterte påstander om dette prosjektet, påstander som er basert på fri fantasi. Men det er ikke slik at noe blir sant fordi en eller annen har skrevet det på nettet.

Hvem var så Motoffensiven?

Bakgrunnen for at Motoffensiven ble opprettet, var følelsen av maktesløshet etter 22. juli 2011. Jeg gikk på et medlemsmøte i Human-Etisk Forbund hvor temaet var terroraksjonen. Etter møtet sendte jeg en e-post til Human-Etisk Forbund, Oslo fylkeslag, med følgende innhold:

«Hei! Takk for et godt møte! Jeg har, som mange andre, tenkt mye rundt denne problematikken de siste ukene. Jeg begynte for så vidt å lese litt om islamofobi i våres – og ble skremt av det jeg leste. Jeg har også tenkt i ettertid at jeg nok burde ha engasjert meg mer i nettdebatter rundt dette. Problemet er imidlertid at jeg tror man lett gir opp i kampen mot usaklige argumenter. Jeg stiller derfor spørsmål om det kan være en ide å etablere en nettverksgruppe her, som kanskje kan møtes noen ganger i året, og ellers brukes som en «ressurspool» hvor man kan hente inspirasjon når man «går tom» og også faglig påfyll. For meg virker det i hvert fall forholdsvis mer krevende å skulle konfrontere slike ekstreme synspunkter alene.»

Human-Etisk Forbund fulgte opp dette med å arrangere et kurs om nettdebatt. Kurset var åpent for alle, og ble annonsert på hjemmesiden til Human-Etisk Forbund.

Etter kurset ble det opprettet en hemmelig Facebook-gruppe. Hensikten var altså å etablere en gruppe hvor man kunne hente inspirasjon og faglig påfyll, kort sagt gi hverandre støtte internt i en tøff nettdebatt.

Motoffensivgruppen er ikke en gruppe som opptrer som en organisert debattgruppe utad. Det har vært en del påstander om slikt samarbeid i nettdebatter, men det er altså ikke riktig. Jeg vil komme tilbake til enkelte påstander jeg har sett, og hvor jeg lurer på hvor man har det fra.

Oslo kommune ble oppmerksom på nettverksgruppa, og ønsket å bidra med økonomisk støtte til bl.a. skolering og arbeid med koordinering mellom ulike organisasjoner. Det ble derfor organisert en gruppe under Human-Etisk Forbund, Oslo fylkeslag. Motoffensiven besto etter dette av et styre organisert under Human-Etisk Forbund, Oslo fylkeslag og en hemmelig Facebook-gruppe. Både styret og Facebook-gruppa besto både av medlemmer av Human-Etisk Forbund og andre. Jeg var leder av dette styret frem til høsten 2015.

Meningen var at det skulle satses på kurs og kveldsmøter, og at Motoffensiven skulle være et koordinerende ledd mellom ulike organisasjoner som jobber mot ekstremisme.  Videre var det planer om å lage en faktabase på nettet.  Alt dette forutsatte at det ble ansatt en egen prosjektkoordinator. Det tok tid å få en slik prosjektkoordinator på plass, og vedkommende ble først ansatt høsten 2015. Som det fremgår ovenfor gikk jeg ut av styret høsten 2015, så jeg har ikke førstehåndskunnskap om hva som skjedd fra da og frem til avviklingen av prosjektet.

Men – og det er det vesentlige her – Motoffensiven er ikke og har aldri vært en organisert debattgruppe som opptrer samlet i nettdebatter. Vi har aldri avtalt hvem vi skal konfrontere, hvordan vi skal argumentere e.l. Motoffensiven består av enkeltindivider som deltar i nettdebatter i ulik grad og på ulike måter, som enkeltindivider.

Jeg har som nevnt sett noen påstander som jeg lurer på hva slags grunnlag det er for å hevde noe slikt. Jeg vil nedenfor kommentere enkelte av de påstandene som er fremsatt:

«På det meste var det 50-60 personer som gikk løs på alle som ikke var politisk korrekte.»

Motoffensiven består som nevnt av enkeltindivider, som opptrer som enkeltindivider. Og hvis 50-60 personer angriper alle som ikke er politisk korrekte, er det en så stor gruppe at det må finnes noe dokumentasjon for dette – hvis det hadde vært sant.

«Rasismebegrepet er bla utvidet til å omfatte alle medlemmer av Fremskrittspartiet FrP.»

Javel, jeg mener ikke det, men imøteser dokumentasjon for at Motoffensiven har laget en egen definisjon av rasismebegrepet.

«De gikk også løs på tidligere leder av Oslo Frp, Aina Stenersen som er medlem av byrådet i Oslo.»

Dette burde være enkelt å dokumentere, hvis det hadde vært sant. Men det er fri fantasi.

Det er også enkelte som har hevdet at medlemmer av Motoffensiven er rekruttert fra NAV. Det er også en påstand jeg skulle ha likt å se grunnlaget for.

Nå er Motoffensiven en hemmelig gruppe, så utenforstående vet ikke hvem som er med i gruppa. Slik sett kan det kanskje være vanskelig å dokumentene, men også grunnlag for å stille spørsmål om hvordan man kan fremsette slike påstander som nevnt ovenfor.

Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 4: Føre saker for EMD

Dette er del 4 av en artikkelserie om en straffedømt eks-advokat.  Bakgrunnen for at jeg mener det er nødvendig å skrive om dette, finner du her: Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 1: Den første straffedommen.

I den tredje artikkelen gikk jeg gjennom at Marius Reikerås driver med ulovlig rettshjelpvirksomhet etter at advokatbevillingen hans ble trukket tilbake. Han skryter også av at han fører saker for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), ja at han er godkjent på generelt grunnlag til å føre saker for EMD. Stemmer det?

Det første vi kan si er at dersom han fører saker for norske klienter fra Norge, opptrer han trolig i strid med forbudet mot å drive rettshjelpvirksomhet, som han allerede er dømt for. Se mer om det her: Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 3: Ulovlig rettshjelpvirksomhet

Men det er et spørsmål om hans påstander om at han fører saker for EMD er riktige. Jeg vil først si noe om hvem som kan føre saker for EMD, og deretter se på de saker det er offentlig kjent at Marius Reikerås har vært involvert i.

Vilkårene for å kunne føre en sak for EMD fremgår av Rules of Court, Rule 36 no 4. Her fremgår det:

“The representative acting on behalf of the applicant pursuant to paragraphs 2 and 3 of this Rule shall be an advocate authorised to practise in any of the Contracting Parties and resident in the territory of one of them, or any other person approved by the President of the Chamber.”

Hovedregelen er altså at man må være advokat for å kunne føre saker for EMD. Marius Reikerås er ikke advokat. Nå kan man også få tillatelse til å føre en sak selv om man ikke er advokat. Jeg kan ikke si at Marius Reikerås ikke kan få slik tillatelse, men jeg kan si at han ikke har fremlagt noen dokumentasjon på at han har fått slik tillatelse. Og det foreligger ingen dom hvor det fremgår at Marius Reikerås har representert parten i saken.

La oss se på de sakene det er offentlig kjent at han har vært involvert i for EMD.  Vi kan jo starte med en sak han startet å jobbe med mens han fortsatt hadde advokatbevilling, for å se hvordan det gikk. Marius Reikerås var involvert i en av de såkalte Nordsjødykkersakene, Nordsjødykkersak II. Han var prosessfullmektig i tingretten, hvor staten ble frifunnet. Så mistet han advokatbevillingen (Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 2: Veien til å være eks-advokat), og saken ble overtatt av advokat Per Danielsen.

Marius Reikerås klaget Nordsjødykkersaken inn for EMD. Saken ble imidlertid ansett for å ha blitt trukket fordi Reikerås ikke leverte den dokumentasjonen og informasjonen EMD etterlyste, jf. brev fra EMD av 4. juni 2012. Brevet er så avslørende for manglende oppfølging av en sak, så jeg siterer det i sin helhet:

«I acknowledge receipt of your letter of 22 May 2012.

I must inform you however that due to your failure to provide the documents and information requested in the registry’s letters to you of 17 February and 5 May 2010, within the period of six months which began of the date of the former letter, your complaints have been taken to have been withdrawn and the filed opened in respect of the application has been destroyed as indicated to you in each of these communications.»

Reikerås fulgte altså ikke opp Nordsjødykkersaken i EMD. Det kan det kanskje være grunn til å minne ham om da gangene han viser til sin rolle i Nordsjødykkersaken. Ikke mye å skryte av.

En annen sak Reikerås liker å vise til, er den såkalte Sagvolden-saken. Her ble det avsagt dom i EMD den 20. desember 2016,  Sagvolde-saken. Reikerås pleier å vise til premiss 72 og 74 som «bevis» for at han representerte A i denne saken. Han «glemmer» imidlertid å vise til premiss 89, hvor det fremgår:

“As regards Mr A, however, the Court deduces from the applicant’s statement of 10 February 2015 (see paragraph 71 above) that she did not wish him – unlike Mr T. and Ms G. – to be involved in the pursuit of her application under the Convention. The Court finds no reason to assume that her wishes in this respect changed later or that it could otherwise be assumed that he has a legitimate interest in pursuing her case.”

Det kan også vises til det norske sammendraget av dommen:

«Domstolen behandlet først spørsmålet om hvorvidt A og eventuelt T og G, som alle var klagerens arvinger, hadde rettslig interesse i saken. Klageren døde 2. november 2015. A fremmet den 4. november ønske om å forfølge saken videre. Det samme gjorde T og G 12. januar 2016. I relasjon til spørsmålet om hvorvidt A kunne representere klageren, viste myndighetene til at klageren selv hadde ytret seg om at hun ikke ønsket at A skulle representere henne. Domstolen fant ingen grunn til å anta at klageren ville ha skiftet mening på et senere tidspunkt. A hadde heller ingen annen legitim grunn til å representere klageren, og Domstolen kom derfor til at A ikke hadde rettslig interesse.»

A var ikke part i saken, og Reikerås kan umulig ha ført en sak for en som ikke er part i saken. Av samme grunn har heller ikke A klagerett til Storkammeret. En som ikke er part, har ikke klagerett. Det kan her vises til EMK art 43 nr. 1, hvor det heter:

«Innen et tidsrom på tre måneder etter datoen for kammerets dom, kan en part i saken i særskilte tilfeller kreve saken oversendt til storkammeret.»

Tilføyelse den 23.05.17 I en pressemelding av 22. mai 2017 har EMD satt saken til A opp under anke inngitt av tredjemann, og presisert i fotnoten at A ikke er part. Se pressemeldingen  her. Hvordan det likevel er mulig å insistere på at man er part, er uforståelig.

Reikerås har også vist til den såkalte «Lobben-saken» som et eksempel på at han fører saker for EMD. Jeg kan ikke si at Reikerås ikke har fått tillatelse til å føre denne saken, men jeg har heller ikke sett noen dokumentasjon på at han har fått slik tillatelse. Så da får vi vente å se hvem som står oppført som klagernes representant i dommen.

Hvis du uttrykker deg kritisk om Marius Reikerås og hans virksomhet, er det en stor risiko for at han hevner seg på en lite sympatisk måte. Marius Reikerås liker å sende e-post til diverse offentlige instanser. Og hvis du er offentlig ansatt og ytrer deg kritisk om Reikerås, sender han en e-post om deg til en offentlig instans. Et eksempel på dette, ser vi her: https://www.facebook.com/marius.reikeras/posts/10154157409741875

Det Reikerås kommer med i den posten, er kun et forsøk på å skremme folk til taushet. Det er ingen regler som hindrer en kommuneadvokat eller en hvilken som helst annen person å ta kontakt med en som ikke er part i en sak for EMD, spesielt etter at det er falt dom i saken. Ja, det er snakk om A, som ikke er part i saken for EMD. Det er riktig at en advokat i en sak ikke kan ta direkte kontakt med motparten. Men Reikerås vrir på dette til å bli at en som ikke er advokat for noen av partene i saken, ikke kan ta kontakt med en som heller ikke er part i saken. Forstå det den som kan. Men slike henvendelser med slike tåpelige beskyldninger sender Reikerås til Justisdepartementet og Stortingets justiskomite. Det er nærliggende å anta at formålet er å stoppe alle som uttaler seg kritisk om Reikerås.

I samme post kritiserer også Reikerås en kommuneadvokat fordi vedkommende skriver om saken på sosiale medier. Den dagen en advokat ikke kan kommentere en sak i media, herunder sosiale media, får jeg håpe aldri kommer. Kritiske bemerkninger, og spesielt fra fagfolk, er helt grunnleggende i en rettsstat og et demokrati. Men menneskerettigheter som f.eks. ytringsfrihet gjelder kanskje ikke for kritiske bemerkninger om den angivelige menneskerettighetsforkjemperen Marius Reikerås?

Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 3: Ulovlig rettshjelpvirksomhet

Dette er del 3 av en artikkelserie om en straffedømt eks-advokat. Bakgrunnen for at jeg mener det er nødvendig å skrive om dette, finner du her Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 1: Den første straffedommen.

I den andre artikkelen gikk jeg gjennom at Marius Reikerås har fått tilbakekalt advokatbevillingen. Han kan altså ikke lenger kalle seg advokat, og kan da selvfølgelig heller ikke jobbe som advokat. Og hva betyr det?

Domstolloven har regler om hvem som kan drive rettshjelp, jf. lovens kap. 11. Domstolloven finner du her. Utgangspunktet og hovedregelen er at den som vil drive rettshjelpvirksomhet må ha bevilling som advokat. Det er noen unntak fra dette, og det som kunne ha vært relevant her er unntaket for de som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap. Det fremgår av domstolloven § 218 annet ledd nr 1 at den som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, men ikke har advokatbevilling, kan yte rettshjelp. Da må vel Marius Reikerås kunne yte rettshjelp? Eller?

Det er et men her – et veldig stort men. Dette unntaket er beregnet på såkalte rettshjelpere. Og det fremgår av domstolloven § 219 at det kan fastsettes i forskrift at den som vil yte rettshjelp etter denne bestemmelsen skal stille sikkerhet for erstatningsansvar vedkommende kan pådra seg under utøvelsen av rettshjelpvirksomheten. Det kan også gis forskrift om regnskaps- og revisjonsplikt for den som driver rettshjelpvirksomhet, og om behandlingen av betrodde midler. Det kan også gis bestemmelser om meldeplikt og om plikt for rettshjelperen til på forhånd å godtgjøre at vilkårene for å yte rettshjelp er oppfylt, herunder å fremlegge politiattest.

Det er gitt slik forskrift, advokatforskriften. Her fremgår det bl.a:

  1. Den som vil drive rettshjelp må før virksomheten settes i gang gi skriftlig melding om dette til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet.
  2. Det må også fremlegges politiattest, og Marius Reikerås er straffedømt for måten han opptrådte på som advokat (Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 1: Den første straffedommen), så det er vel tvilsomt om han kan opptre som rettshjelper.
  3. Det må stilles sikkerhet på minst kr. 3 mill.

Marius Reikerås tilfredsstiller ikke disse kravene. Alle rettshjelpere er registrert i Tilsynsrådets register, og Marius Reikerås er ikke oppført der. Marius Reikerås har altså ikke lov til å drive med rettshjelpvirksomhet.

Men driver Marius Reikerås med rettshjelpvirksomhet? Driver ikke han som menneskerettsjurist? Vel, Høyesteretts ankeutvalg mener han driver med rettshjelpvirksomhet og han er dømt for det i Bergen tingrett.

Med «rettshjelpvirksomhet» menes «ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp», jf. domstolloven § 218 første ledd. Ved at «stadig yting av rettshjelp» er omfattet, er det ikke noe vilkår at det betales for rettshjelpen. Hvis rettshjelpen er av et visst omfang, faller det inn under lovens definisjon av «rettshjelpvirksomhet».

Her er hva Høyesteretts ankeutvalg har sagt om Marius Reikerås sin rettshjelp:

«På bakgrunn av det store antall saker A har opptrådt i for Høyesteretts ankeutvalg og underinstansene over flere år, finner utvalget det klart at A driver «stadig rettshjelpvirksomhet», jf. tvisteloven § 3-3 fjerde ledd annet punktum. A oppfyller ikke vilkårene i domstolloven § 218 ettersom A sin advokatbevilling ble tilbakekalt av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet 9. mai 2009.»

Høyesteretts ankeutvalg er altså ikke i tvil om at Marius Reikerås driver rettshjelpvirksomhet, noe han ikke har tillatelse til.

Reikerås er da også dømt for ulovlig rettshjelpvirksomhet (straffedom nr. 2). Jeg vet ikke om dommen er anket. Det kan for ordens skyld nevnes at det fremgår av denne dommen at A i ovennevnte avgjørelse fra Høyesteretts ankeutvalg er Marius Reikerås. I dommen nevnes også flere andre saker hvor anken er avvist fordi Reikerås ikke har tillatelse til å drive rettshjelpvirksomhet.

Tilføyelse 21.05.17 Gulating lagmannsrett har opphevet tingrettens dom da begrunnelsen ikke er tilstrekkelig til at lagmannsretten kan overprøve saken. Da får vi vente å se om det blir ny sak i tingretten, se lagmannsrettens dom her

Hvor viktig er det om Reikerås har lov til å drive med rettshjelp eller ikke? Som det fremgår ovenfor, er flere anken avvist fordi Reikerås ikke har lov til å drive med rettshjelpvirksomhet. Det innebære at man risikere å lide rettstap ved å la seg representere av Marius Reikerås. Og han har ingen sikkerhetsstillelse som dekker slike tabber, noe de som driver lovlig rettshjelpvirksomhet er pålagt å ha. Vi får håpe han ikke tar betalt for denne ulovlige virksomheten.

Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 2: Veien til å være eks-advokat

Dette er del 2 av en artikkelserie om en straffedømt eks-advokat. Bakgrunnen for at jeg mener det er nødvendig å skrive om dette, finner du her Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 1: Den første straffedommen

I den første artikkelen gikk jeg gjennom den første straffedommen mot Marius Reikerås. I dommen ble det bl.a. vist til at han fikk en klient til å overføre penger til seg selv, uten at det er dokumentert hva disse overføringene gjelder. Dette ble han imidlertid ikke straffet for, men det er del av grunnlaget for at advokatbevillingen ble trukket tilbake. Vi kan ikke ha praktiserende advokater som opptrer på en slik måte.

Advokatbevillingen ble trukket tilbake ved Advokatbevillingsnemndens vedtak av 5. mai 2009, basert på Tilsynsrådets innstilling, Tilbakekall advokatbevilling

Advokatbevillingsnemnden uttalte bl.a. at Reikerås sin opptreden som advokat for B (den alderdomssvekkede mannen Reikerås ble dømt for å ha utnyttet, (Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 1: Den første straffedommen) var:

«svært kritikkverdig. … og helt uforenlig med utøvelse av advokatvirksomhet.»

Advokatbevillingsnemden uttalte videre at

«Reikerås’ opptreden som advokat er funnet å være fullstendig uakseptabel, …»

Dette er sterke ord, og også en av grunnene til at vi er en del som engasjerer oss for å forsøke å hindre at Reikerås lurer flere mennesker. Når han er fratatt bevillingen med en slik begrunnelse, er det ikke greit at han fortsetter å yte rettshjelp til folk, se mer om dette i neste artikkel. Dette er ikke en mann som bør drive med rettshjelp.

Sakens bakgrunn fremgår av Tilsynsrådets innstilling:

«Advokat Reikerås (og hans kone) har, over flere år, mottatt store beløp fra … (i hvert fall kr. 1.975.000). Styret kan ikke se at det foreligger hverken hjemmel, tilfredsstillende begrunnelse eller tilfredsstillende dokumentasjon for de overføringene som er foretatt.»

 Reikerås har aldri gitt noen skikkelig begrunnelse for disse overføringene. Han har også endret forklaring flere ganger. Han startet med å benekte å ha mottatt flere av beløpene. Da det ble fremlagt dokumentasjon, påsto han at det var lån. Fra «det har ikke skjedd» til «dette er lån» er jo ikke akkurat troverdig. Og så endret han forklaring til at dette var sikkerhet for fremtidige honorarkrav. Slikt forskudd skal imidlertid settes inn på klientkonto, og ikke f.eks. konas konto.

Videre fremgår det av vurderingene:

«Det er imidlertid på det rene at Reikerås har vært … advokat i mange år. Det er videre under enhver omstendighet slik at Reikerås, ved mottak av de fire forannevnte store beløp på til sammen kr. 1.975.000,- fra … måtte sørge for at han, som advokat, kunne fremlegge en entydig og klar redegjørelse for grunnlaget for disse transaksjonene, sammen med tilhørende tilfredsstillende dokumentasjon. Styret finner det påfallende og svært kritikkverdig at advokat Reikerås ikke evner dette.

Tilsynsrådets styre må etter dette konkludere med at advokat Reikerås urettmessig har disponert over til sammen kr. 1.975.000,- fra … Forholdet er svært kritikkverdig og uforenlig med utøvelse av advokatvirksomhet.»

Det bør være selvsagt at man ikke kan praktisere som advokat når man lurer klienter til å overføre nesten kr. 2 mill til seg selv. Det kan tilføyes at Reikerås betalte tilbake kr. 1 mill, det resterende ble han dømt til å betale tilbake. Det fremgår av konkursinnberetning nr. 2, Konkursinnberetning.  Så flere uavhengige instanser har kommet til at dette var penger Reikerås ikke hadde krav på. Og man lurer ikke sine egne klienter på en slik måte. Man lurer ikke noen på en slik måte.

Vi får håpe Marius Reikerås ikke har lurt andre på tilsvarende måte. I dag har ikke Marius Reikerås lov til å ta betaling for juridisk bistand, så vi får anta at han ikke gjør det.

Men dette var ikke det eneste grunnlaget som førte til at advokatbevillingen ble trukket tilbake. Det fremgår videre av sakens faktum:

 «Det forelå pr. tidspunktet for bokettersynet, 29. juli 2008, ikke noe bokført regnskapsmateriale for 2008. …

24. januar 2006 ble det utbetalt kr.750.000,- fra Reikerås’ klientkonto til … – til tross for at klienten pr. utbetalingstidspunktet ikke hadde midler innestående på klientkonto. … Disposisjonen innebærer at advokat Reikerås i realiteten benytter andre klientes midler til denne utbetalingen. … Det er altså utbetalt betydelige beløp til klienter som ikke har innestående midler, og videre også overført midler til advokat Reikerås privat, uten at det kan ses å være grunnlag for det. … Regnskapsføringen er i strid med gjeldende regler, og bilagsdokumentasjonen er heller ikke tilfredsstillende.»

Klientmidler er, som navnet sier, klientenes penger. Disse skal holdes atskilt på egen konto, og ikke blandes sammen med advokatens driftskonto. Roter man her, roter man med klientenes penger. Og hvordan håndterte Reikerås dette? Noe fremgår av sitatet ovenfor. Videre fremgår det:

Advokat Reikerås fører … i sitt regnskap klientansvaret sammen med kundefordringer… Dette forholdet er også tatt opp overfor advokaten av hans egen revisor…

… Advokat Reikerås’ regnskapsførsel har vært innrettet i strid med advokatforskriftens § 3-1, med den konsekvens at det har oppstått differanser; både over- og underdekning. Reikerås har til dels hatt betydelig underdekning gjennom året 2006.

… Han har heller ikke fordelt renter til sine respektive klienter…»

Ville du brukt en advokat som ikke har kontroll over klientenes penger som er innestående på klientkonto i advokatvirksomheten? Det er en grunn til at det er strenge regler her – og klarer man ikke å overholde de reglene, får man finne seg noe annet å gjøre enn å jobbe som privatpraktiserende advokat eller rettshjelper.

Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 1: Den første straffedommen

Jeg er advokat, og som advokat er jeg opptatt av at folk ikke skal bli lurt av noen som ikke har lov til å drive med juridisk rådgivning (rettshjelpvirksomhet). Derfor er jeg opptatt av hva Marius Reikerås holder på med, og mener det er behov for å advare folk mot ham. Han har i flere saker opptrådt på en måte som har ført til at anker er avvist, dvs. folk har ikke fått prøvet anken på grunn av Reikerås.

Det er mye å skrive om her, så jeg har delt bloggen inn i fire deler. Den første delen vil omhandle den første straffedommen og den andre delen advokatbevillingen. Dernest vil jeg si noe om Reikerås sin rettshjelpvirksomhet. Til slutt vil jeg si noe om hans påstand om at han fører saker for EMD.

Og la meg da først si noen ord om hvorfor det er så viktig at den som driver med rettshjelpvirksomhet har tillatelse til å gjøre det. Er det ikke greit så lenge vedkommende er jurist? Nei, og det er flere viktige grunner til det, bl.a. at den som driver med rettshjelpvirksomhet må stille sikkerhet for det erstatningsansvar vedkommende kan pådra seg under utøvelsen av rettshjelpvirksomheten. Så hvis anken avvises fordi advokaten/rettshjelperen gjør en tabbe, kan man kreve erstatning og få det dekket av den sikkerhet som er stillet. Man kan selvfølgelig kreve erstatning selv om det ikke er stilt sikkerhet, men hvis den som har gjort tabben f.eks. er konkurs, er det kanskje ikke så mye å hente.

Marius Reikerås er en straffedømt (2 dommer) eks-advokat som ikke har lov til å drive rettshjelpvirksomhet. Den første straffedommen gjelder handlinger han gjennomførte som advokat (han var advokat den gang), så jeg tar med denne dommen her. Den sier en del om hvordan han har utnyttet klienter på en grov måte, og truer mennesker som prøver å stoppe ham.

Marius Reikerås utnyttet en klient (en eldre mann) på det groveste, og toppet det hele med å fremsette trusler mot mannens nye advokat. Følgende fremgår av dommen (Marius Reikerås er A) Den første straffedommen

«Tiltalte var tidligere advokat, og hadde fra tidlig i 2003 regelmessig kontakt med B og representerte ham og ulike selskap som B var involvert i. … I mai 2005 skrev B en fullmakt til A, der noen løpende oppdrag ble nevnt. I fullmakten var det en passus om at A for arbeidet skulle få 10% av det oppnådde resultat. (Min kommentar: Dette er i strid med Regler for god advokatskikk pkt. 3.3.2 fordi en advokat ikke skal ha egne økonomiske interesser i en sak, noe Reikerås altså hadde) I perioden fra 2004 til 2006 ble det overført en del pengebeløp fra B, og/eller fra selskapene han representerte, til A. Disse overføringene skjedde dels fordekt ved at det skjedde overføring til A sin kone, eller ved at B tok ut kontantbeløp, som Reikeås så satte inn på sin konto. Ved en anledning ble det overført kr 1 million direkte til A sin studentbrukskonto. Overføringen ble ikke ført i regnskapene hos A, og ble ikke behandlet som klientmidler.»

Slike pengeoverføringer til Reikerås, altså overføringer av penger fra klienter uten at det kunne redegjøres for hvorfor pengene ble overført, var ett av grunnlagene for at han mistet advokatbevillingen, se nærmere om dette i neste artikkel. Det hverken er eller bør være greit at man opptrer på en slik måte. Det fremgår videre av dommen:

«Sommeren 2007 skulle sønnen til B hjelpe sin far med å skaffe seniorleilighet. I den forbindelse ble det oppdaget at penger manglet. B opplyste at han hadde investert kr 1 million via A. Etter hvert betalte A dette beløpet tilbake. Utover høsten 2007 ble det avdekket at det også hadde skjedd andre overføringer til A. Barna til B kontaktet advokat C og det ble i et møte i desember 2007 og i forliksklage i januar 2008 fremsatt krav om tilbakebetaling. I møtet i desember 2007 ble det gjort klart at eventuelle krav på salær fra A ville bli bestridt. A ble bedt om å ikke ta kontakt med B og skrev under på en erklæring om at han ikke ville gjøre dette. …

A hadde møter med B i februar og mars 2008. (Min kommentar: Altså etter at han hadde skrevet under på at han ikke skulle ta kontakt med B, som han hadde utnyttet) … I møte 14.3.2008 ble det inngått en avtale der forliksklagen ble trukket, og det fremgikk at partene ikke lenger hadde noe krav mot hverandre. Lagmannsretten legger til grunn at B denne perioden var sterkt svekket av alderdom, og at dette var kjent for A. …

Av en eller annen grunn ble ikke avtalen om å trekke saken, mottatt i forliksrådet. Advokat C ble heller ikke informert. I midten av april 2008 etterlyste C fraværsdom fra forliksrådet og sendte kopi til B.

… Selve forliksklagen ble først trukket ved at B gjorde en påtegning på brevet fra C, som så ble mottatt av forliksrådet 10.6.2008.

…  A fikk B til å skrive denne påtegningen og … denne kontakten, sett i sammenheng med møtene i februar og mars, representerte en utnytting av Bs aldersdomssvakhet.

… Lagmannsretten legger til grunn at A utnyttet den tillit han over år hadde opparbeidet hos B til å få avgjort en igangsatt sak til egen fordel. At A var advokat er i denne sammenheng skjerpende.»

 

Stoler du på en slik mann? Han sørget altså først for å overføre penger til seg selv, og så fikk han en alderdomssvekket mann til å trekke en forliksklage hvor kravet var å få tilbakebetalt det beløpet Reikerås urettmessig hadde mottatt ved å utnytte sin egen klient. Det kan nevnes at han senere betalte tilbake kr. 1 million frivillig, og at han ble dømt til å betale tilbake resten. Han hadde ikke krav på disse pengene.

Reikerås ble som nevnt også dømt for å fremsette trusler overfor en advokat. Det er heller ikke særlig tillitsvekkende. Det fremgår av dommen:

«Tirsdag 14. oktober 2008 om formiddagen i Bergen tinghus i Bergen, etter avsluttet rettsmøte, uttalte han (Reikerås, min kommentar) til advokat C: ‘hvordan går det med narkogjelden til din sønn?’,

‘du skal vite det C at du aldri skal klare å presse meg’, ‘ingen skal klare å presse meg’

og ‘du har lagt deg ut med feil person, jeg skal henge på deg til din grav’.

Særlig utsagnet om narkotikagjeld som sønnen til C angivelig skulle ha, fremstår som ondsinnet og utspekulert og egnet til å påvirke advoka C mht. hans utføring av oppdraget. Sønnen til advokat C var på dette tidspunkt i sluttfasen av sitt juridiske studium. Det er ingen opplysninger som underbygger påstanden om narkotika.»

Dette er ikke vanlig kommunikasjon mellom advokater. Begge advokatene har en jobb å gjøre, og må få utføre den uten å få servert ondsinnede og utspekulerte løgner og trusler fra den andre advokaten.

Reikerås ble frifunnet for underslag. Denne frifinnelsen er det noen som har oppfattet som en fullstendig frifinnelse. Men han er altså dømt for grov utnyttelse av en aldersdomssvekket mann og trusler mot en advokat. Det han ble frifunnet for i lagmannsretten, er følgende:

I den såkalte Nordsjødykkersaken var det med to rettslige medhjelpere. Det var innvilget fri rettshjelp i saken, og det totale salæret, inkludert salæret til de rettslige medhjelperne ble utbetalt til prosessfullmektigen Marius Reikerås. Reikerås beholdt imidlertid pengene selv. Han ble derfor tiltalt for underslag, men ble frifunnet på dette punktet i lagmannsretten. Det betyr ikke at han hadde rett til å beholde pengene. Kravet fra de rettslige medhjelperne er grunnlaget for konkursbegjæringen mot Reikerås, og det ble her konkludert med at dette var «klar og forfalt» gjeld. Reikerås hadde ikke rett til å beholde pengene, men ble ikke straffet for dette. Dette fremgår av konkursinnberetningen (konkursinnberetning) .

Det Reikerås er dømt for, er overtredelse av straffeloven av 1902 § 132a for motarbeidelse av rettsvesenet, og det er spesielt alvorlig at en advokat dømmes for dette.

Flyktningkrisen – eller?

Les denne kronikken i Dagbladet «Før asyldebatten fortsetter er det ni ting du bør vite» hvis du mener flyktninger er en trussel mot det norske velferdssamfunnet, ta deg i hvert fall tid til å lese den. Så kan vi ta debatten om asylsøkerne etter det, så kan vi ta debatten om det er greit å la Tyrkia skyte folk for å hindre de i å komme til Europa/Norge. Og ikke si jeg overdriver – det er dette som skjer. Flyktninger blir skutt og drept i forsøket på å komme ut av Syria. Tyrkia har fått beskjed om å stoppe flyktningene i å komme til Europa, Tyrkia gjør det ganske effektivt. Vi er medskyldige.
 
Jeg gjentar og utdyper et par av punktene i kronikken her. Les resten selv.
1. Norge flommer ikke over. Av 4,8 millioner flyktninger fra Syria, ga Norge asyl til 0,3 promille, dvs. 1.549 syrere i 2015.  Gjenta gjerne tallet en gang eller to: ettusenfemhundreogførtini. Av 4,8 millioner. Og nei, om vi stiller oss litt mer positive til at flere kan komme til Norge, er det langt, langt igjen før vi er i nærheten av å kunne konkludere med at vi «flommer over». 
 
2. Det er ingen flyktningkrise i Europa. Krisen er i nærområdene, de nærområdene Norge vil vi skal sende asylsøkere tilbake til, fordi vi skal hjelpe de der de er.
I Libanon var det 1.168.000 registrerte syriske flyktninger primo 2015. Syriske flyktninger i Libanon sliter med å overleve, de blir diskriminert, og mange kvinner utsettes for seksuell trakassering og misbruk.
I Tyrkia er det nå 2.668.668 syriske flyktninger. Ingen andre land har så mange utenlandske flyktninger. De fleste er overlatt til seg selv. De har ikke tilgang til skole,  de får ikke nødvendig helsehjelp, de har ikke arbeidstillatelse.  Norge, sammen med øvrige NATO-land, svarer med å returnere de som forsøker å flykte videre fra Tyrkia. NATO returnerer asylsøkere til Tyrkia, i strid med folkeretten.
I Jordan er det 1,4 millioner syriske flyktninger. Forholdene for de syriske flyktningene i en flyktningleiren her er beskrevet slik:
«Der fantes det ingen utdannelsestilbud. Teltene var veldig kalde, og vi hadde ikke tilgang til brød. Det var også elendig hygiene på baderom og toaletter. På et tidspunkt snødde det så mye at teltene rundt oss ramlet ned».
Her bor det 100.000 flyktninger.
Og Norge innvilget asyl til 1.549 syrere i 2015. Så ja, det er en flyktningkrise, men ikke her.
Og avslutningen i kronikken kan med fordel gjentas: «Menneskerettigheter gjelder også for andre mennesker enn nordmenn.»