Kategoriarkiv: Menneskerettigheter

Aldri mer – aldri mer hva da?

Aldri mer, ble det sagt etter 2. verdenskrig. Aldri mer, ble det sagt etter 22. juli 2011. Spørsmålet er: Hva mener vi med «aldri mer?» Aldri mer krig, aldri mer verdenskrig, aldri mer terror – dette er vel noe de fleste kan slutte seg til. Det samme med aldri mer nazisme, aldri mer konsentrasjonsleirer, aldri mer jødeutryddelse. Men hva med retorikken som skapte grobunn for nazismen? Hva med dehumaniseringen av mennesker med bestemte kjennetegn? Er det «aldri mer»? Og hva med hvordan Europa og USA håndterte jødene som forsøkte å flykte fra nazismen? Er det «aldri mer» – eller er det greit at vi mer eller mindre stenger egne grenser når antall mennesker som flykter fra krig og forfølgelse øker? Når behovet for å flykte blir større, er da svaret å nekte disse menneskene beskyttelse?

Uten å gå inn på diskusjonen om vi stenger grensene eller ikke i Europa, la oss se på hva som skjedde da jødene forsøkte å flykte fra nazismen – se på hva som skjedde og begrunnelsen som ble gitt. Mye er skremmende likt det som skjer i dag.

Mange har delt et bilde av Anne Frank på Facebook med følgende tekst:

«Anne Frank’s visa application was turned down by the U.S. government.

If she had been accepted she could have been a 77-year-old woman living in Boston today.”

Hva skjedde egentlig med familien Franks søknad om visum til USA. Historien om hva som skjedde med Anne Frank og hennes familie, er historien om hva som skjedde med innvandringspolitikken når det plutselig ble veldig mange flyktninger som følge av krig og forfølgelse. Lyder det kjent? Vi må gjøre noe med innvandringspolitikken når det blir mange mennesker som flykter fra krig og forfølgelse?

Jeg har tatt utgangspunkt i følgende kilder:

How welcome were the Frank family?

THE FRANK FAMILY AND SHIFTS IN AMERICAN REFUGEE POLICY

Anne Frank and her family were also denied entry as refugees to the U.S.

Etter at Hitler ble rikskansler 30. januar 1933, flyktet titusener av jøder fra Tyskland. Mange av disse flyktet til Nederland. Otto Frank kom til Nederland 16. august 1933. Av registreringskortet til Otto Frank fremgår det at han forlot Tyskland «av økonomiske grunner». Ja, det er jo også et velkjent argument – flyktninger som angivelig kommer «av økonomiske grunner».

På det tidspunktet var innreisebestemmelsene i Nederland slik at alle som hadde tilstrekkelige midler og gyldige papirer kunne komme til Nederland. Begrepet flyktning eksisterte ikke. Otto Frank hadde vært i Nederland flere ganger tidligere på forretningsreiser, og han hadde tilstrekkelig kapital til å starte egen virksomhet. Han kunne derfor etablere seg i Nederland.

Utviklingen i Tyskland førte imidlertid til at den nederlandske regjeringen ble bekymret. Kunne de forvente en stor bølge av flyktninger? Dette er til forveksling også ganske likt dagens debatt – og bekymringen til den norske regjeringen. Kan vi forvente en stor bølge av flyktninger?

Det ble vedtatt en ny lov 16. mai 1934 for å beskytte arbeidsmarkedet. Utlendinger måtte ha arbeidstillatelse for å kunne jobbe. Dette gjorde at det praktisk talt var umulig for flyktninger å få arbeid.

Videre vedtok regjeringen en instruks den 30. mai 1934 om at flyktninger med tysk statsborgerskap kun skulle gis kortvarig opphold. Kun de som risikerte livet ved å returnere ville få opphold, men bare midlertidig. Midlertidig beskyttelse er jo også et tema i den norske debatten i dag.

Fra diplomater i Berlin ble det hevdet at tyske jøders liv ikke var truet, men at de var utsatt for sosial nød. Dette gjorde at mange flyktninger ikke klarte å overbevise myndighetene om at det var fare for deres liv og retten til å be om asyl var mer eller mindre en illusjon. Anne Frank og hennes familie kom seg over til Nederland før disse restriksjonene.

Mellom 1933 og 1938 kom det ca. 25.000 tyske jødiske flyktninger til Nederland. De fleste dro videre til et annet land. Den nederlandske regjeringen førte en politikk som skulle gjøre at Nederland ble sett på som et lite attraktivt alternativ å flykte til.  Lyder dette kjent? Vi må stramme inn, gjøre det lite attraktivt for de som flykter fra krig og forfølgelse å komme til Norge. Veldig likt slik den nederlandske regjeringen tenkte for å stoppe jødene i å flykte til Nederland.

Temaet som ble drøftet var: Hvilke ytterligere tiltak kunne man iverksette for å stoppe strømmen av flyktninger – strømmen av jøder som flyktet fra nazistene i Tyskland. I et rundskriv fra Justisdepartementet 7. mai 1938 ble det bestemt at flyktninger i utgangspunktet ikke skulle ha adgang til Nederland. Enhver flyktning ble sett på som en uønsket fremmed. Det eneste som kunne gi grunnlag for opphold var  bevis for livstruende handlinger mot dem.

Nederland fant ingen grunn til å endre de restriktive reglene etter «krystallnatten» 9. november 1938. Grensene forble stengt. Over 40.000 jøder prøvde å få visum til Nederland. Den nederlandske regjeringen måtte til slutt tillate 7.000 jøder å reise til Nederland.

I 1941 bodde det totalt 15.174 tyske jødiske flyktninger i Nederland. 15.174 av en samlet befolkning på 9 millioner. Og Nederland fryktet denne strømmen av flyktninger.

Det var ikke bare Nederland som nektet jødene å gi asyl. De fleste andre europeiske land gjorde det samme. Også i USA ble innvandringspolitikken mer restriktiv etter hvert som behovet for å flykte økte. Og her ble Anne Frank og hennes familie et offer for den restriktive politikken. Otto Frank søkte om visum til USA. Visumsøknaden ble aldri innvilget. De var i samme situasjon som mange tusen tyske jøder. Jøder som kunne ha vært reddet.

Den 6. – 15. juli 1938 ble det avholdt en flyktningkonferanse i Evian. Har du hørt om denne konferansen? Et raskt google-søk på Evian gir ingen treff på flyktningkonferansen.

Temaet for konferansen var hvordan verden skulle forholde seg til jøder på flukt. Målet var å bli enige om en fordeling av de jødiske flyktningene.

Konferansen var ikke vellykket. Tvert imot. Det ene landet etter det andre brukte tiden til å forklare hvorfor de ikke kunne ta imot flere flyktninger, og noen bemerket spesielt at jøder var uønsket. Kunne folkemordet ha vært forhindret med en litt annen holdning til flyktningproblematikken? Hva hvis landene hadde hatt litt mer fokus på å beskytte mennesker som blir forfulgt, i stedet for å være opptatt av å beskytte seg selv mot en innbilt trussel? Det er ikke slik at mennesker som kommer fra et annet land pr. definisjon er farlige og en trussel mot det landet de kommer til.

Utbruddet av 2. verdenskrig førte ikke til en mer liberal innstilling til flyktninger i USA. Tvert imot førte det også her til en frykt for en flom av flyktninger. Det er ut til at det er noe som gjentar seg – en grusom krig øker nødvendigvis antall flyktninger, og det er de landene som ikke er rammet av en ødeleggende krig som frykter for seg og sitt.

I juni 1940 ble visumkontrollen strammet inn. De som søkte om visum måtte vise til en god grunn for at de skulle få komme til USA. Det var ikke nok å vise til at de hadde grunn til å forlate Europa. Det var altså ikke behovet for å flykte som var avgjørende, men hva de kunne bidra med i det nye landet.

Otto Franks forsøk på å få familien til USA ble rammet av den restriktive amerikanske innvandringspolitikken. Politikken var utformet for å beskytte nasjonal sikkerhet og kontroll mot en tilstrømning av utlendinger i krigstiden. Antall kvoteflyktninger ble stadig redusert. De som søkte beskyttelse på egen hånd måtte søke etter troverdige amerikanske sponsorer, de måtte samle sammen midler for å reise til utlandet, og de måtte overbevise om at de ville være et gode og ikke en byrde eller en trussel mot landet.

Vi vet hva resultatet ble når det gjelder familien Frank. Vi vet hva resultatet ble når det gjelder millioner av andre jøder. Det var ikke de som stengte grensene som sto for jødeutryddelsen – men de nektet dem å søke beskyttelse fra nazismens grusomheter.

Og hva har vi lært? Etter 2. verdenskrig ble FN opprettet. I en resolusjon fra 1946 understreket FNs Generalforsamling at ingen flyktninger eller fordrevne personer som har velbegrunnede innvendinger mot å vende tilbake til sine hjemland skal være nødt til å gjøre det. I 1948 ble Verdenserklæringen om menneskerettighetene vedtatt.  I art. 14 er det fastslått at enhver har rett til å søke og nyte asyl i andre land ved forfølgelse i hjemlandet. Rettigheten ble presisert og utdypet i Flyktningkonvensjonen av 1951. Vi skulle gjøre dette annerledes fremover – vi skulle hjelpe de som trengte beskyttelse.

Og i dag? I dag er det igjen en situasjon hvor det ropes opp om «flyktningstrømmen», og hvor vi svarer med innstramninger. Min påstand er at det er likheter mellom det som skjer i dag og det som skjedde på 1930- og 1940-tallet. Det er likheter i måten vi tar imot flyktninger på.

 

Noen av Sylvi Listhaugs løgner

Sylvi Listhaug har svart på spørsmål fra Helga Pedersen når det gjelder praksisen med å sende asylsøkere tilbake til Russland uten å realitetsbehandle asylsøknadene. La oss se på noen av svarene til Listhaug:

1.
Sylvi Listhaug svarer: «Tidligere var det et vilkår for å nekte realitetsbehandling etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d, at utlendingen ville få en søknad om beskyttelse behandlet i tredjelandet. I proposisjonens punkt 5.3 vises det til at dette vilkåret går lenger enn hva som følger av Norges forpliktelser etter folkeretten, og derfor ble vilkåret foreslått fjernet.»

Sylvi Listhaug mener altså at det ikke er noe vilkår etter folkeretten at man får søknaden om beskyttelse behandlet i det landet man returneres til. Det betyr i tilfelle at man kan returnere folk til stater hvor de ikke vil få beskyttelse, selv om de har behov for det. Dette er feil. Og det bør være unødvendig å si at det er feil. FNs høykommissær for flyktninger sier: «I følge en dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen er statene forpliktet til å undersøke om det i virkeligheten er mulig for returnerte asylsøkere å søke om opphold eller asyl i landet de returneres til. Disse undersøkelsene må ifølge dommen gjøres før asylsøkeren returneres.» Man kan altså ikke returnere asylsøkere til et land uten å forsikre seg om at de vil få en søknad om beskyttelse behandlet i dette landet – eller man kan ikke gjøre det uten å bryte menneskerettighetene.

2.
Sylvi Listhaug sier: «Kilder til informasjon om Russland var i hovedsak Utenriksdepartementets vurderinger og informasjon fra Landinfo, som er utlendingsforvaltningens uavhengige organ for landinformasjon.»

I Landinfos rapport om asylsystemet og rettigheter for asylsøkere i Russland fremgår det: «Russland er ved flere anledninger dømt for brudd på EMK artikkel 3 i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) for å ha utvist eller returnert personer til land hvor de står i fare for tortur og umenneskelig behandling, blant annet til Usbekistan og Tadsjikistan. I saken Savriddin Dzhurajev v. Russia hadde personen som ble overført til Tadsjikistan fått innvilget midlertidig asyl i Russland (EMD 2015).11 I oktober 2015 ble Russland på nytt dømt for brudd på EMK artikkel 2 og 3 for å ha fattet utvisningsvedtak (ikke effektuert) på tre asylsøkere fra Syria (statsløse palestinere) som hadde brutt utlendingsloven.
Det er ikke nødvendigvis slik at Russland vil implementere tiltak som følge av denne dommen. Russland har vært aktive i å betale erstatning i forbindelse med saker der de dømmes i EMD, men har i mindre grad fulgt opp med hensyn til juridiske og systemiske tiltak. I tillegg dømte den russiske forfatningsdomstolen i juli 2015 at Russlands nasjonale
lover kan gå foran avgjørelser i EMD (EurActiv 2015).
Til tross for at den formelle holdningen til russiske myndigheter er at retur til Syria ikke er mulig, er UNHCR (2014, s. 30) kjent med 12 tilfeller av retur til Syria av syriske borgere»

Dette er altså den kilden statsråden viser til som begrunnelse for at Russland er et trygt land å returnere asylsøkere til. Er du enig?

Her kan det også vises til FNs høykommissær for flyktninger, som sier: «Asylinstituttet fungerer ikke i Russland. Det har store svakheter. De har betydelige problemer med å håndtere mennesker som faktisk trenger beskyttelse. Vi er ganske enkelt ikke enig i at man kan anse Russland som et trygt land for personer som trenger beskyttelse»

Er du fortsatt enig med Sylvi Listhaugs påstand om at det er trygt?

3.
Sylvi Listhaug sier: «UDI opplyser at de i de aktuelle sakene har behov for å få avklart hva søkeren frykter ved retur til Russland og ved en eventuell retur til hjemlandet»

Her snus det hele på hodet. Utgangspunktet er at det ikke er trygt å returnere asylsøkere til Russland – og så må vi begrunne at det likevel er trygt hvis vi skal sende noen tilbake dit. Det er en håpløs oppgave å skulle begrunne at det ikke er trygt for asylsøkere der når norske myndigheter legger til grunn at det er trygt, i strid med hva LandInfo og FNs høykommissær for flyktninger sier.

 

 

Asylinstruksen – retur til Russland

Jeg har gått gjennom den såkalte asylinstruksen til departementet, og skal gjøre et ærlig og oppriktig forsøk på å forklare hva det er mange av oss reagerer så sterkt på, hvorfor vi protesterer mot utsendelsene til Russland.

Det dreier seg om utsendelse uten realitetsbehandling av søknaden. De får altså ikke behandlet søknaden sin før de sendes ut. Det er ikke snakk om de som har fått avslag etter en realitetsbehandling. Loven åpner for å ikke behandle søknaden bl.a i tilfelle hvor søkeren har kommet til Norge etter å ha hatt opphold i en annen stat eller et område hvor utlendingen ikke var forfulgt. Men hva menes så med «opphold i en stat»? Det er her problemene begynner.

Jeg har sett flere påstå at det er snakk om folk som har hatt 10-20 års opphold i Russland. Dette er hva instruksen sier: «Med begrepet «har hatt opphold» legger departementet til grunn at det ikke kreves oppholdstillatelse eller noen form for langvarig opphold». Så vi kan slå fast at det ikke kreves langvarig opphold i Russland for å bli nektet realitetsbehandling av søknaden sin i Norge. Det er altså ikke (bare) snakk om de som har vært mange år i Russland.

Videre uttaler departementet at alle som har oppholdstillatelse i, eller visum av lengre varighet eller med adgang til flere innreiser til Russland, må det legges til grunn at søkeren vil kunne fortsette å oppholde seg i Russland på samme grunnlag ved retur. Det er altså ikke bare snakk om de som har oppholdstillatelse, men de som har visum av lengre varighet og de som har visum med adgang til flere innreiser til Russland. Men dette gir jo ikke grunnlag for langvarig opphold i Russland. Og det er et problem. De har rett til å reise inn i Russland, men ikke oppholdstillatelse.

Departementet skriver riktignok i instruksen at det må vurderes om det er konkrete holdepunkter for at den enkelte likevel risikerer behandling i strid med EMK art 3 ved retur til Russland. Men når det i neste avsnitt heter at det må legges til grunn at søkeren vil kunne fortsette å oppholde seg i Russland, gir det sterke føringer på at det skal mye til for å komme til en annen konklusjon. Og det må «konkrete holdepunkter» til. Hva betyr det? Generell usikkerhet om Russland returnerer asylsøkere til Syria er neppe nok til å si det er «konkrete holdepunkter». Da må det trolig være noe som gjør at man har konkrete mistanker om at nettopp denne personen vil bli sendt tilbake til f.eks. Syria. Og det har man neppe hvis det f.eks er snakk om en som kun har reist gjennom Russland og som har visum som gjør at vedkommende kan reise tilbake til Russland, men altså uten oppholdstillatelse. Det vi vet på generelt grunnlag om Russland gir grunn til å frykte at vedkommende vil bli returnert til Syria, men det er ikke konkrete holdepunkter for det i den enkelte saken. Og dette er da ikke betryggende.

Når det gjelder søkere som har visum til Russland av kortere varighet, tidligere oppholdstillatelse er bortfalt eller søkeren har oppholdt seg ulovlig i Russland, sier departementet at det må vurderes hvilket land de kommer fra. Hvis de kommer fra et land – eller områder i et land – som vurderes som trygt, får de ikke realitetsbehandlet søknaden sin i Norge. Og det er kanskje greit – jeg skriver kanskje fordi jeg ikke ser noen fare ved at alle får realitetsbehandlet søknaden, og at disse da får et avslag etter en realitetsbehandling. Men det er ikke denne gruppen som gir grunnlag for dagens kritikk.

Det departementet så sier er mer bekymringsfullt: Hvis de kommer fra et område hvor situasjonen vurderes som mer utrygg, kan det være nødvendig med en ytterligere vurdering av den konkrete faren ved retur. Det primære vurderingstemaet vil da være om det er konkrete holdepunkter for at den enkelte søker risikerer å bli returnert til sitt opprinnelsesland av Russland i strid med EMK art. 3. Og her er da igjen problemet at det kreves «konkrete holdepunkter».

Russland er dømt for å ha forsøkt å returnere asylsøkere til Syria. Norske myndigheter burde da ha lagt til grunn at det på generelt grunnlag er en risiko for at asylsøkere som ikke har oppholdstillatelse i Russland kan bli sendt tilbake til sitt opprinnelsesland i strid med EMK art. 3, slik FNs høykommissær for flyktninger og flere organisasjoner har påpekt. Og det er nettopp dette regjeringen ikke klarer å svare på: Hva er det som gjør at man på generelt grunnlag mener at Russland respekterer menneskerettighetene? Dette er noe av grunnen til dagens kritikk.

Nå har Russland nektet å ta imot alle de Norge ønsket å returnere – men asylinstruksen er ikke endret, og «multivisum» skal fortsatt være grunnlag for retur og ikke bare oppholdstillatelse i Russland.

 

Når ble menneskerettigheter veiledende?

Vi har hørt det gjentatte ganger de siste ukene – fra regjeringen og spesielt Frp: FNs høykommissær for flyktningers uttalelser er bare veiledende, og vi trenger ikke å følge dem. Er det riktig?

Menneskerettighetene er bindende for Norge som stat. Det er det ingen tvil om. Vi har som nasjon forpliktet oss til å følge menneskerettighetene – og det skulle bare mangle. I tillegg har vi fastslått i grunnloven § 22 at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i bindende traktater om menneskerettigheter. Regjeringen bryter dermed også grunnloven når den nekter å forholde oss til menneskerettighetene.

Men vi har ingen domstol innen FN-systemet som kan dømme Norge for brudd på menneskerettighetene, slik Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan. FN har altså ikke noen mulighet til å straffe oss når vi bryter menneskerettighetene. Men det betyr ikke at de uttalelser FNs organer kommer med bare er veiledende. Norge er bundet av FNs menneskerettighetskonvensjoner, selv om det ikke er internasjonale sanksjoner når vi bryter konvensjonene.

Når FNs organer fastslår at Norge bryter menneskerettighetene, er ikke det en veiledende uttalelse – det er en uttalelse om hvordan FNs organer tolker menneskerettighetskonvensjonene og en uttalelse som sier at Norge opptrer i strid med denne tolkningen. Det betyr altså at FNs organer mener vi bryter menneskerettighetene – og det er ingen veiledende uttalelse som vi fritt kan velge å overse. Det eneste vi sier ved å overse dette, er at Norge ikke bryr seg om internasjonale forpliktende regler så lenge vi ikke kan straffes for å bryte reglene. Men det betyr altså ikke at vi opptrer i samsvar med menneskerettighetene.

Jeg skal imidlertid gi regjeringen rett på ett punkt her – domstolene kan overprøve tolkningen og komme til at FNs høykommissær for flyktninger har tolket menneskerettighetene feil. Det er en teoretisk mulighet for det – men regjeringen tar da sjansen på at domstolene vil komme til en annen tolkning enn FNs høykommissær for flyktninger. Hvis domstolene ikke gjør det, slipper ikke Norge unna med at vi mente det bare var en veiledende uttalelse. Da har vi utvilsomt brutt menneskerettighetene. Og så lenge vi ikke har en domstol som har fastslått noe annet, forventer jeg at norske myndigheter forholder seg til FNs høykommissær for flyktningers tolkning av menneskerettighetene.