Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 4: Føre saker for EMD

Dette er del 4 av en artikkelserie om en straffedømt eks-advokat.  Bakgrunnen for at jeg mener det er nødvendig å skrive om dette, finner du her: Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 1: Den første straffedommen.

I den tredje artikkelen gikk jeg gjennom at Marius Reikerås driver med ulovlig rettshjelpvirksomhet etter at advokatbevillingen hans ble trukket tilbake. Han skryter også av at han fører saker for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), ja at han er godkjent på generelt grunnlag til å føre saker for EMD. Stemmer det?

Det første vi kan si er at dersom han fører saker for norske klienter fra Norge, opptrer han trolig i strid med forbudet mot å drive rettshjelpvirksomhet, som han allerede er dømt for. Se mer om det her: Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 3: Ulovlig rettshjelpvirksomhet

Men det er et spørsmål om hans påstander om at han fører saker for EMD er riktige. Jeg vil først si noe om hvem som kan føre saker for EMD, og deretter se på de saker det er offentlig kjent at Marius Reikerås har vært involvert i.

Vilkårene for å kunne føre en sak for EMD fremgår av Rules of Court, Rule 36 no 4. Her fremgår det:

“The representative acting on behalf of the applicant pursuant to paragraphs 2 and 3 of this Rule shall be an advocate authorised to practise in any of the Contracting Parties and resident in the territory of one of them, or any other person approved by the President of the Chamber.”

Hovedregelen er altså at man må være advokat for å kunne føre saker for EMD. Marius Reikerås er ikke advokat. Nå kan man også få tillatelse til å føre en sak selv om man ikke er advokat. Jeg kan ikke si at Marius Reikerås ikke kan få slik tillatelse, men jeg kan si at han ikke har fremlagt noen dokumentasjon på at han har fått slik tillatelse. Og det foreligger ingen dom hvor det fremgår at Marius Reikerås har representert parten i saken.

La oss se på de sakene det er offentlig kjent at han har vært involvert i for EMD.  Vi kan jo starte med en sak han startet å jobbe med mens han fortsatt hadde advokatbevilling, for å se hvordan det gikk. Marius Reikerås var involvert i en av de såkalte Nordsjødykkersakene, Nordsjødykkersak II. Han var prosessfullmektig i tingretten, hvor staten ble frifunnet. Så mistet han advokatbevillingen (Historien om en straffedømt eks-advokat, Marius Reikerås del 2: Veien til å være eks-advokat), og saken ble overtatt av advokat Per Danielsen.

Marius Reikerås klaget Nordsjødykkersaken inn for EMD. Saken ble imidlertid ansett for å ha blitt trukket fordi Reikerås ikke leverte den dokumentasjonen og informasjonen EMD etterlyste, jf. brev fra EMD av 4. juni 2012. Brevet er så avslørende for manglende oppfølging av en sak, så jeg siterer det i sin helhet:

«I acknowledge receipt of your letter of 22 May 2012.

I must inform you however that due to your failure to provide the documents and information requested in the registry’s letters to you of 17 February and 5 May 2010, within the period of six months which began of the date of the former letter, your complaints have been taken to have been withdrawn and the filed opened in respect of the application has been destroyed as indicated to you in each of these communications.»

Reikerås fulgte altså ikke opp Nordsjødykkersaken i EMD. Det kan det kanskje være grunn til å minne ham om da gangene han viser til sin rolle i Nordsjødykkersaken. Ikke mye å skryte av.

En annen sak Reikerås liker å vise til, er den såkalte Sagvolden-saken. Her ble det avsagt dom i EMD den 20. desember 2016,  Sagvolde-saken. Reikerås pleier å vise til premiss 72 og 74 som «bevis» for at han representerte A i denne saken. Han «glemmer» imidlertid å vise til premiss 89, hvor det fremgår:

“As regards Mr A, however, the Court deduces from the applicant’s statement of 10 February 2015 (see paragraph 71 above) that she did not wish him – unlike Mr T. and Ms G. – to be involved in the pursuit of her application under the Convention. The Court finds no reason to assume that her wishes in this respect changed later or that it could otherwise be assumed that he has a legitimate interest in pursuing her case.”

Det kan også vises til det norske sammendraget av dommen:

«Domstolen behandlet først spørsmålet om hvorvidt A og eventuelt T og G, som alle var klagerens arvinger, hadde rettslig interesse i saken. Klageren døde 2. november 2015. A fremmet den 4. november ønske om å forfølge saken videre. Det samme gjorde T og G 12. januar 2016. I relasjon til spørsmålet om hvorvidt A kunne representere klageren, viste myndighetene til at klageren selv hadde ytret seg om at hun ikke ønsket at A skulle representere henne. Domstolen fant ingen grunn til å anta at klageren ville ha skiftet mening på et senere tidspunkt. A hadde heller ingen annen legitim grunn til å representere klageren, og Domstolen kom derfor til at A ikke hadde rettslig interesse.»

A var ikke part i saken, og Reikerås kan umulig ha ført en sak for en som ikke er part i saken. Av samme grunn har heller ikke A klagerett til Storkammeret. En som ikke er part, har ikke klagerett. Det kan her vises til EMK art 43 nr. 1, hvor det heter:

«Innen et tidsrom på tre måneder etter datoen for kammerets dom, kan en part i saken i særskilte tilfeller kreve saken oversendt til storkammeret.»

Tilføyelse den 23.05.17 I en pressemelding av 22. mai 2017 har EMD satt saken til A opp under anke inngitt av tredjemann, og presisert i fotnoten at A ikke er part. Se pressemeldingen  her. Hvordan det likevel er mulig å insistere på at man er part, er uforståelig.

Reikerås har også vist til den såkalte «Lobben-saken» som et eksempel på at han fører saker for EMD. Jeg kan ikke si at Reikerås ikke har fått tillatelse til å føre denne saken, men jeg har heller ikke sett noen dokumentasjon på at han har fått slik tillatelse. Så da får vi vente å se hvem som står oppført som klagernes representant i dommen.

Hvis du uttrykker deg kritisk om Marius Reikerås og hans virksomhet, er det en stor risiko for at han hevner seg på en lite sympatisk måte. Marius Reikerås liker å sende e-post til diverse offentlige instanser. Og hvis du er offentlig ansatt og ytrer deg kritisk om Reikerås, sender han en e-post om deg til en offentlig instans. Et eksempel på dette, ser vi her: https://www.facebook.com/marius.reikeras/posts/10154157409741875

Det Reikerås kommer med i den posten, er kun et forsøk på å skremme folk til taushet. Det er ingen regler som hindrer en kommuneadvokat eller en hvilken som helst annen person å ta kontakt med en som ikke er part i en sak for EMD, spesielt etter at det er falt dom i saken. Ja, det er snakk om A, som ikke er part i saken for EMD. Det er riktig at en advokat i en sak ikke kan ta direkte kontakt med motparten. Men Reikerås vrir på dette til å bli at en som ikke er advokat for noen av partene i saken, ikke kan ta kontakt med en som heller ikke er part i saken. Forstå det den som kan. Men slike henvendelser med slike tåpelige beskyldninger sender Reikerås til Justisdepartementet og Stortingets justiskomite. Det er nærliggende å anta at formålet er å stoppe alle som uttaler seg kritisk om Reikerås.

I samme post kritiserer også Reikerås en kommuneadvokat fordi vedkommende skriver om saken på sosiale medier. Den dagen en advokat ikke kan kommentere en sak i media, herunder sosiale media, får jeg håpe aldri kommer. Kritiske bemerkninger, og spesielt fra fagfolk, er helt grunnleggende i en rettsstat og et demokrati. Men menneskerettigheter som f.eks. ytringsfrihet gjelder kanskje ikke for kritiske bemerkninger om den angivelige menneskerettighetsforkjemperen Marius Reikerås?