Aldri mer – aldri mer hva da?

Aldri mer, ble det sagt etter 2. verdenskrig. Aldri mer, ble det sagt etter 22. juli 2011. Spørsmålet er: Hva mener vi med «aldri mer?» Aldri mer krig, aldri mer verdenskrig, aldri mer terror – dette er vel noe de fleste kan slutte seg til. Det samme med aldri mer nazisme, aldri mer konsentrasjonsleirer, aldri mer jødeutryddelse. Men hva med retorikken som skapte grobunn for nazismen? Hva med dehumaniseringen av mennesker med bestemte kjennetegn? Er det «aldri mer»? Og hva med hvordan Europa og USA håndterte jødene som forsøkte å flykte fra nazismen? Er det «aldri mer» – eller er det greit at vi mer eller mindre stenger egne grenser når antall mennesker som flykter fra krig og forfølgelse øker? Når behovet for å flykte blir større, er da svaret å nekte disse menneskene beskyttelse?

Uten å gå inn på diskusjonen om vi stenger grensene eller ikke i Europa, la oss se på hva som skjedde da jødene forsøkte å flykte fra nazismen – se på hva som skjedde og begrunnelsen som ble gitt. Mye er skremmende likt det som skjer i dag.

Mange har delt et bilde av Anne Frank på Facebook med følgende tekst:

«Anne Frank’s visa application was turned down by the U.S. government.

If she had been accepted she could have been a 77-year-old woman living in Boston today.”

Hva skjedde egentlig med familien Franks søknad om visum til USA. Historien om hva som skjedde med Anne Frank og hennes familie, er historien om hva som skjedde med innvandringspolitikken når det plutselig ble veldig mange flyktninger som følge av krig og forfølgelse. Lyder det kjent? Vi må gjøre noe med innvandringspolitikken når det blir mange mennesker som flykter fra krig og forfølgelse?

Jeg har tatt utgangspunkt i følgende kilder:

How welcome were the Frank family?

THE FRANK FAMILY AND SHIFTS IN AMERICAN REFUGEE POLICY

Anne Frank and her family were also denied entry as refugees to the U.S.

Etter at Hitler ble rikskansler 30. januar 1933, flyktet titusener av jøder fra Tyskland. Mange av disse flyktet til Nederland. Otto Frank kom til Nederland 16. august 1933. Av registreringskortet til Otto Frank fremgår det at han forlot Tyskland «av økonomiske grunner». Ja, det er jo også et velkjent argument – flyktninger som angivelig kommer «av økonomiske grunner».

På det tidspunktet var innreisebestemmelsene i Nederland slik at alle som hadde tilstrekkelige midler og gyldige papirer kunne komme til Nederland. Begrepet flyktning eksisterte ikke. Otto Frank hadde vært i Nederland flere ganger tidligere på forretningsreiser, og han hadde tilstrekkelig kapital til å starte egen virksomhet. Han kunne derfor etablere seg i Nederland.

Utviklingen i Tyskland førte imidlertid til at den nederlandske regjeringen ble bekymret. Kunne de forvente en stor bølge av flyktninger? Dette er til forveksling også ganske likt dagens debatt – og bekymringen til den norske regjeringen. Kan vi forvente en stor bølge av flyktninger?

Det ble vedtatt en ny lov 16. mai 1934 for å beskytte arbeidsmarkedet. Utlendinger måtte ha arbeidstillatelse for å kunne jobbe. Dette gjorde at det praktisk talt var umulig for flyktninger å få arbeid.

Videre vedtok regjeringen en instruks den 30. mai 1934 om at flyktninger med tysk statsborgerskap kun skulle gis kortvarig opphold. Kun de som risikerte livet ved å returnere ville få opphold, men bare midlertidig. Midlertidig beskyttelse er jo også et tema i den norske debatten i dag.

Fra diplomater i Berlin ble det hevdet at tyske jøders liv ikke var truet, men at de var utsatt for sosial nød. Dette gjorde at mange flyktninger ikke klarte å overbevise myndighetene om at det var fare for deres liv og retten til å be om asyl var mer eller mindre en illusjon. Anne Frank og hennes familie kom seg over til Nederland før disse restriksjonene.

Mellom 1933 og 1938 kom det ca. 25.000 tyske jødiske flyktninger til Nederland. De fleste dro videre til et annet land. Den nederlandske regjeringen førte en politikk som skulle gjøre at Nederland ble sett på som et lite attraktivt alternativ å flykte til.  Lyder dette kjent? Vi må stramme inn, gjøre det lite attraktivt for de som flykter fra krig og forfølgelse å komme til Norge. Veldig likt slik den nederlandske regjeringen tenkte for å stoppe jødene i å flykte til Nederland.

Temaet som ble drøftet var: Hvilke ytterligere tiltak kunne man iverksette for å stoppe strømmen av flyktninger – strømmen av jøder som flyktet fra nazistene i Tyskland. I et rundskriv fra Justisdepartementet 7. mai 1938 ble det bestemt at flyktninger i utgangspunktet ikke skulle ha adgang til Nederland. Enhver flyktning ble sett på som en uønsket fremmed. Det eneste som kunne gi grunnlag for opphold var  bevis for livstruende handlinger mot dem.

Nederland fant ingen grunn til å endre de restriktive reglene etter «krystallnatten» 9. november 1938. Grensene forble stengt. Over 40.000 jøder prøvde å få visum til Nederland. Den nederlandske regjeringen måtte til slutt tillate 7.000 jøder å reise til Nederland.

I 1941 bodde det totalt 15.174 tyske jødiske flyktninger i Nederland. 15.174 av en samlet befolkning på 9 millioner. Og Nederland fryktet denne strømmen av flyktninger.

Det var ikke bare Nederland som nektet jødene å gi asyl. De fleste andre europeiske land gjorde det samme. Også i USA ble innvandringspolitikken mer restriktiv etter hvert som behovet for å flykte økte. Og her ble Anne Frank og hennes familie et offer for den restriktive politikken. Otto Frank søkte om visum til USA. Visumsøknaden ble aldri innvilget. De var i samme situasjon som mange tusen tyske jøder. Jøder som kunne ha vært reddet.

Den 6. – 15. juli 1938 ble det avholdt en flyktningkonferanse i Evian. Har du hørt om denne konferansen? Et raskt google-søk på Evian gir ingen treff på flyktningkonferansen.

Temaet for konferansen var hvordan verden skulle forholde seg til jøder på flukt. Målet var å bli enige om en fordeling av de jødiske flyktningene.

Konferansen var ikke vellykket. Tvert imot. Det ene landet etter det andre brukte tiden til å forklare hvorfor de ikke kunne ta imot flere flyktninger, og noen bemerket spesielt at jøder var uønsket. Kunne folkemordet ha vært forhindret med en litt annen holdning til flyktningproblematikken? Hva hvis landene hadde hatt litt mer fokus på å beskytte mennesker som blir forfulgt, i stedet for å være opptatt av å beskytte seg selv mot en innbilt trussel? Det er ikke slik at mennesker som kommer fra et annet land pr. definisjon er farlige og en trussel mot det landet de kommer til.

Utbruddet av 2. verdenskrig førte ikke til en mer liberal innstilling til flyktninger i USA. Tvert imot førte det også her til en frykt for en flom av flyktninger. Det er ut til at det er noe som gjentar seg – en grusom krig øker nødvendigvis antall flyktninger, og det er de landene som ikke er rammet av en ødeleggende krig som frykter for seg og sitt.

I juni 1940 ble visumkontrollen strammet inn. De som søkte om visum måtte vise til en god grunn for at de skulle få komme til USA. Det var ikke nok å vise til at de hadde grunn til å forlate Europa. Det var altså ikke behovet for å flykte som var avgjørende, men hva de kunne bidra med i det nye landet.

Otto Franks forsøk på å få familien til USA ble rammet av den restriktive amerikanske innvandringspolitikken. Politikken var utformet for å beskytte nasjonal sikkerhet og kontroll mot en tilstrømning av utlendinger i krigstiden. Antall kvoteflyktninger ble stadig redusert. De som søkte beskyttelse på egen hånd måtte søke etter troverdige amerikanske sponsorer, de måtte samle sammen midler for å reise til utlandet, og de måtte overbevise om at de ville være et gode og ikke en byrde eller en trussel mot landet.

Vi vet hva resultatet ble når det gjelder familien Frank. Vi vet hva resultatet ble når det gjelder millioner av andre jøder. Det var ikke de som stengte grensene som sto for jødeutryddelsen – men de nektet dem å søke beskyttelse fra nazismens grusomheter.

Og hva har vi lært? Etter 2. verdenskrig ble FN opprettet. I en resolusjon fra 1946 understreket FNs Generalforsamling at ingen flyktninger eller fordrevne personer som har velbegrunnede innvendinger mot å vende tilbake til sine hjemland skal være nødt til å gjøre det. I 1948 ble Verdenserklæringen om menneskerettighetene vedtatt.  I art. 14 er det fastslått at enhver har rett til å søke og nyte asyl i andre land ved forfølgelse i hjemlandet. Rettigheten ble presisert og utdypet i Flyktningkonvensjonen av 1951. Vi skulle gjøre dette annerledes fremover – vi skulle hjelpe de som trengte beskyttelse.

Og i dag? I dag er det igjen en situasjon hvor det ropes opp om «flyktningstrømmen», og hvor vi svarer med innstramninger. Min påstand er at det er likheter mellom det som skjer i dag og det som skjedde på 1930- og 1940-tallet. Det er likheter i måten vi tar imot flyktninger på.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s